Rundt nyttårsbordet er den største skandalen en flekk på et slips. En smal sak i lystig lag der råd og triks sitter løst. Vin eller fett, ull eller silke. Varmtvann, tørkerull eller rett og slett kjøre en ny 30 graders dagen derpå. Det virker som om alle har sølt i ulike varianter og alle har erfaringer å dele, helt uten skam.

Middagsrettene sendes rundt bordet til klirrende glass og blinkende selfies.
Ved ytterdøra står en fyrverkeriboks klar, med et par votter og en lang lighter (en fyr med fyrstikker skal misunne oss noen timer senere). Alt er planlagt, alt er klart. For et nytt år med nye opplevelser. Sammen.

Samtidig som lykkeønskninger utveksles på slaget inn i det nye året, sitter en person alene ved tastaturet og sender inn sin hemmelighet.

«Jeg startet det nye året psykisk og fysisk alene. Det gjør så jævlig vondt og ingen ser det.»

Hemmeligheten som ble sendt inn på nyttårsaften (for en tid tilbake) er en av dem jeg husker best. Fordi min egen kveld akkurat denne dagen var så annerledes enn dagen til innsenderen av hemmeligheten. På samme tidspunkt som jeg så på nyttårsraketter i Torshovdalen med gode venner og fresende stjerneskudd, trykket en person «send» etter å ha delt sin hemmelighet om å være alene på en kveld som denne.

Alle sitter ikke rundt et nyttårsbord med venner, og noen stiller med fasaden på. Det er tøft å kjenne på ensomheten i en høytid hvor hjertevarme og samhold er så synlig. Konstrastene blir store til en stille stue eller usagte ord. Særlig denne jula har vært prega av et nyhetsbilde av savn, sjokk og ettertanke.  

For 2020 ønsker jeg at vi kan snakke like åpent om ensomhet som en flekk på slipset. Det kan kanskje ikke løses like konkret, men ved å tørre og spørre om råd og ved å våge og dele erfaringer, kan vi kanskje komme et skritt nærmere ekstrastoler rundt bordet neste år.

‍